Menneskeheten gjennomgår en stor demografisk endring; vi lever lenger. I dag er den gjennomsnittligelevealderen i verden opptil 73 år. I den industrialiserte verden er den enda lengre, som i Sverige og Norge hvor den i dag er 83 år. Hvordan kommer alderdom til å se ut og oppleves etter hvert som livet blir lengre? De neste ti årene blir det stor mangel på omsorgsarbeidere, med en estimert mangel på opptil 150 000 personer bare i Sverige. Hele den industrialiserte verden er i en lignende situasjon. Det betyr at vi, sammen med mange andre, stiller oss selv spørsmålet: hvem skal ta vare på foreldrene våre, og oss selv, ved livets slutt?

Vi har sett mange gode eksempler som har skapt glede og livslyst i eldreomsorgen, og vi har møtt medarbeidere som gir fantastiske bidrag. Men vi har også opplevd mangler som går ut over både beboere og de ansatte. Med denne filmen ønsker vi å inspirere til en enda bedre eldreomsorg. Vi har derfor vært på jakt etter et sted hvor eldre lever et moderne, levende og gledelig liv til tross for smerten, angsten og frykten som kan følge med når man nærmer seg slutten av livet.  

Vi tror en nøkkel til dette er ansatte med en human tilnærming til arbeidet sitt, noe Monica er et eksempel på. Sammen med beboerne møter hun vanskelighetene med å bli eldre, samtidig som de også feirer livet.  

Filmen inneholder mange og sterke følelser og tiltaler et globalt publikum. Med humorens kraft og flere sterke karakterer dykker vi dypt inn i det universelle menneskets behov for å leve et meningsfylt liv.

LEVE TIL JEG DØR er en produksjon av Film and Tell. Filmen er en samproduksjon mellom Sverige og Sveits, co-produsent av TRIPLE Entertainment, og med støtte fra Film Stockholm. Distribusjon i sivilsamfunnet ved Diakonhjemmet, SBB, Ersta Diakoni, Bräcke Diakoni, Tre Stiftelser, GoesArt og Appva.

Vi har som mange andre hatt familie og slekt på sykehjem. Vi har sett mange fine eksempler, men også noen som har vært mindre bra. Med denne filmen ønsket vi å utforske og utfordre bildet av eldreomsorg. Derfor lette vi etter et sted hvor de eldre lever et levende og festlig liv – selv om slutten er rundt hjørnet. Monica og de boende i Sköndal er pålitelige karakterer som kan lede oss gjennom denne reisen. De konfronterer vanskelighetene med å bli eldre mens de feirer livet.

Med håndholdt kamera følger vi Monica og Ella i en nærhet som gir seerne mulighet til å fordype seg i karakterenes følelser. Mens vi får vi se Monicas selvsikre gester og vitser, ser vi også hvordan hun forsiktig klapper et rynkete ansikt og hvordan de tause tårene hennes faller.

LEVE TIL JEG DØR er en historie om å prøve å forsone seg med livets slutt, og gjøre det med humor, varme og flagget på topp. Filmen utfordrer vårt bilde av hva eldreomsorg kan være... og hva den kan bli.  

Filmen består av scener og er fortalt som et klassisk drama med Monica som hovedperson. Den stadige påminnelsen til publikum om døden og risikoen for å miste beboerne blir reflektert i det nære forholdet hun har til 99 år gamle Ella. I sentrum står Monicas bånd til de eldre, med humor og varme som hennes sterkeste våpen mot smerten.

‍Vi ønsket å lage en visuelt sterk, dyp og emosjonell film som henvender seg til et globalt publikum. Med humor og genuine karakterer uten filter kan denne historien krysse grensene for språk og kultur og dykke dypt inn i det universelle menneskelige behovet for å leve et meningsfylt liv.

Menneskeheten gjennomgår en stor demografisk endring – i dag har verdens gjennomsnittlige levealder økt til 72 år. I den industrialiserte verden – som de skandinaviske landene – viser studier et enda høyere gjennomsnitt på 83 år. Vi lever lenger. Men hvordan vil alderdommen føles og se ut i denne nye konteksten?

De neste årene blir det stor mangel på omsorgsarbeidere, med et underskudd på opptil 150 000 personer bare i Sverige. Hele Europa og Vesten er i samme situasjon og mange vil stille de samme spørsmålene som oss: Hvem skal ta vare på foreldrene våre og oss selv når vi blir gamle? Hvordan kommer det til å oppleves å leve lengre liv i det moderne og fartsfylte samfunnet? Og hvordan kommer samfunnet til å se på de eldre? Disse spørsmålene har fått enda større betydning under covid-19-pandemien.

– Gustav Ågerstrand, Åsa Ekman, Oscar Hedin Hetteberg og Anders Teigen